Arktisk Filharmoni: De syv dødssyndene

Med Gershwins Rhapsody in blue åpner Arktisk Filharmoni konserten med å sette scenen til USA og mellomkrigstiden. Dirigent Magnus Loddgård er selv solist i det lekne solostykket i versjon for klaver og sinfonietta, og setter den musikalske stemningen i skjæringspunktet mellom amerikansk kunstmusikk og angloamerikansk populærmusikk. Mye av den samme krysningen av sjangrene vil dere også høre i Weills musikk senere i konserten, dog med en litt annen vri. 

Så entrer Tora Augestad scenen og dere får høre henne i Alban Bergs Lulu suite, fra operaen med samme navn. I likhet med Weill ble Bergs musikk forbudt å spille da nazistene kom til makten i 1933. I motsetning til Weill, gjorde Berg forsøk på å tilpasse musikken til det nye regimet, i stedet for å rømme fra det. Det kan ha vært medvirkende til at den påbegynte operaen Lulu aldri ble ferdigstilt før Berg døde i 1935. Selv om vi stilmessig er et stykke unna Weill og Gershwin, kunne utdrag av teksten fra Lulu like gjerne vært fra noen av Weill/Brechts syngespill; Wie viel lieber wär ich eine Hure, als an Ruhm und Glück der reichste Mann! (Hvor mye vil jeg heller være en hore enn den rikeste mannen i berømmelse og formue).

Med dette bakteppet er dere etter pause klare for De syv dødssyndene. Dere møter Anna, som reiser rundt i Amerika på jakt etter jobb og muligheten til et bedre liv for sin familie. For hver ny by hun kommer til, fristes hun av en av de syv dødssyndene. Det er vel og merke dødssyndene fra bibelen med en egen vri i Brechts tekster. Verket er gjennomgående kritisk til kapitalismen og han lar syndene på ulike måter bli uttrykk for denne kritikken. Det er for eksempel ikke nødvendigvis Annas prostitusjon i seg selv som er et problem, men det at hun blir forelsket, og dermed setter businessen i fare.