Kan du høre havet?

Tuva Svendsen, Hanna Egenes Flemstrøm og Synne Maria Lundesgaard jobber med å utvikle uttrykk for å fange de ulike bevegelser på planter og sjødyr.

Foto: Stormen Konserthus

På overflaten kan vi høre havet. Bølger som skvulper mot land, eller som slår mot kysten når vinden tar tak. Under overflaten forestiller vi oss kanskje at det er stille.

Men havet er fullt av lyd.

Dyr bruker lyd til å kommunisere og orientere seg. Samtidig blir dette lydlandskapet i stadig større grad påvirket av oss mennesker.

Prosjektet har fått navn etter «52 Blue», en hval som ble registrert i Stillehavet i 1989 med en uvanlig lys sang på rundt 52 hertz. Den ble kjent som «verdens ensomste hval», fordi forskere ikke registrerte andre hvaler med den samme sangen. Om hvalen faktisk var ensom, eller om andre hvaler kunne høre den, vet vi ikke. Og det finnes heller ingen dokumenterte observasjoner av hvalen.

For kunstnerne ble historien om 52 Blue inngangen til et større spørsmål: Hva skjer når lydene livet i havet er avhengig av, møter støyen vi mennesker produserer?

For støyen stopper ikke ved vannkanten. Skipstrafikk, fiske, olje- og gassvirksomhet, mineralutvinning og annen menneskelig aktivitet setter lydspor også under overflaten. Og fordi lyd beveger seg annerledes i vann enn i luft, kan den forplante seg over store avstander.

Det er her 52BLUE begynner: med spørsmålet om hva som skjer når menneskets støy trenger inn i havets eget lydlandskap.

En forestilling blir til

I Lille sal i Stormen konserthus møter vi initiativtagerne og utøvere Tuva Svendsen og Hanna Egenes Flemstrøm. De har med seg medskaper og utøver Synne Maria Lundesgaard og visuell kunstner Åsne Ingersdatter. I prosjektet har de har også med seg en musiker, en marinbiolog og en produsent, men disse er ikke til stede når vi besøker dem.

De forsøker å gjøre menneskets støy under havoverflaten synlig – og kroppslig. Kanskje har du opplevd det selv. Som barn i svømmehallen: Du dukker hodet under vann mens noen slår mot metallstigen. Plutselig virker en liten lyd stor og nær.

Undervannslyder tas opp med hydrofoner – mikrofoner laget for å fange lyd under vann – og bearbeides videre. Lave frekvenser og vibrasjoner skal gjøre at lyden ikke bare høres, men kan kjennes i kroppen.

Også det visuelle landskapet hentes fra havet. Store tekstilflater skal fylle rommet, noen bearbeidet med salt og krystallisering, andre inspirert av former og farger kunstnerne har observert under vann langs norskekysten. Danserne skal ikke forestille bestemte personer, men bevege seg som organiske former i dette landskapet – fra noe skjørt og flytende til bevegelser som brytes opp og blir mer voldsomme.

Under Bodø Biennale 2026 blir Stormen Konserthus arbeidsplass for en tverrfaglig kunstnerresidens i samarbeid mellom Davvi og Stormen Konserthus.

På gulvet og i taket er tekstiler, tau og plast som ennå ikke har funnet sin endelige plass. En lyd prøves ut. Noen stopper. De snakker sammen. En bevegelse gjentas, endres og forkastes. Neste dag kan noe av det være borte igjen.

Det er nettopp derfor kunstnerne er her. De er ikke kommet til Stormen med en ferdig forestilling. De er kommet for å finne ut hva den skal bli.

Det er i korte trekk det en kunstnerresidens er: Kunstnere får tid, rom og faglige ressurser til å utvikle et arbeid. Målet er ikke nødvendigvis å øve inn noe som allerede er bestemt, men å undersøke, eksperimentere og finne formen underveis.

Derfor kalles heller ikke møtet med publikum en premiere, men en arbeidsvisning. Publikum får se prosjektet mens det fortsatt er under utvikling.

Rom for å prøve

Men hva kan kunstnerne egentlig gjøre i Stormen som de ikke kunne gjort i et vanlig prøvelokale?

For Tuva Svendsen og Hanna Egenes Flemstrøm handler det blant annet om tilgangen til teknisk utstyr og kompetansen som finnes i konserthuset. Underveis i residensen oppstår det stadig nye ideer – og i stedet for å måtte finne alle løsningene selv, kan de undersøke dem mens de arbeider.

Initiativtakere og medskapere Tuva Svendsen og Hanna Egenes Flemstrøm i Lille sal ved Stormen Konserthus

Foto: Stormen Konserthus

– Vi oppdager nesten fra dag til dag: «Ja, men dette kan vi jo gjøre.» Vi har teknikere rundt oss som spør hva vi ønsker å få til, og så prøver vi å finne en løsning sammen. I et vanlig prøvelokale hadde vi ikke hatt de samme mulighetene, forteller de.

Det gjør også veien fra idé til utprøving kort. Dersom kunstnerne plutselig ønsker å undersøke hva som skjer med uttrykket ved å bruke mikrofoner på en bestemt måte, finnes både utstyret og menneskene som kan hjelpe dem med å prøve det.

– Når ideen kommer, er det på en måte lagt til rette for at vi faktisk kan teste den med én gang.

Mulighetene påvirker ikke bare lyden. Også scenografien utvikles samtidig med dansernes bevegelser, i stedet for å bli laget som en ramme rundt en forestilling som allerede er ferdig.

– Ofte kommer man inn i en ferdig scenografi, eller så settes scenografien på et verk som allerede finnes. Her utforsker vi bevegelsene og hva scenografien kan være samtidig. Det gjør at de kan utvikle seg mye mer sammen, sier de.

Og når publikum kommer inn til arbeidsvisningen, er heller ikke dette nødvendigvis den endelige formen på 52BLUE. Det som vises i Stormen kan bli endret og videreutviklet etterpå.

Tanken er at publikum heller ikke bare skal sitte på hver sin stol og betrakte verket på avstand. Kunstnerne arbeider mot et mer avlukket installasjonsrom som publikum selv kan bevege seg inn i og utforske.

– Publikum skal få bevege seg fritt. Man skal kunne sette seg hvis man ønsker det, men det kommer ikke nødvendigvis til å stå stoler der. Vi ønsker at de skal kunne gå rundt og oppleve rommet.

Planer som endrer seg

Og noen ganger betyr utprøvingen at ideer kunstnerne har vært ganske sikre på, må forkastes.

Før de kom til Stormen hadde Svendsen og Flemstrøm en tydelig tanke om at scenografien skulle kollapse mot slutten av forestillingen. Men da de begynte å arbeide i Lille sal, var det noe som ikke stemte.

– Vi hadde egentlig bestemt at scenografien skulle falle sammen mot slutten. Men da vi kom inn i rommet, endret det seg veldig fort. Plutselig føltes det ikke riktig lenger.

Også selve undervannslandskapet forandret seg. De hadde sett for seg et lavere og mer komprimert rom, men under arbeidet begynte de i stedet å løfte elementene i scenografien.

– Vi skulle egentlig bare fikse på noen ting, og så endte vi med å heve alt. Da så vi plutselig at det var veldig kult. Det ga mye mer mening.

Med høyden kom også nye muligheter i samspillet mellom scenografi og lys. Landskapet kunne plutselig oppleves større og dypere – nærmere følelsen kunstnerne søker av å se ned i et hav som tilsynelatende ikke har noen ende.

Det er et konkret eksempel på hva residensen gir rom for: Ikke bare tid til å gjennomføre en plan, men muligheten til å oppdage når planen bør endres.

Hvorfor investere i noe som ikke er ferdig?

For Davvi – Senter for scenekunst er svaret at det nettopp er i denne fasen nye kunstnerskap og framtidige møter med publikum kan oppstå. Dersom kulturinstitusjonene først åpner dørene når forestillingen står ferdig, mener de at de kommer for sent inn i den kunstneriske verdikjeden.

– Da er vi bare formidlere. Ved å gi plass til utvikling og kunstnerisk risiko, bidrar vi til å skape nytt innhold og nye stemmer som ellers kanskje aldri ville blitt realisert, forteller direktør i Davvi Jens Smith Wergeland.

En residens handler derfor om mer enn å stille et prøverom til disposisjon. Kunstnerne får tilgang til et fagmiljø, tekniske ressurser og muligheten til å møte publikum mens prosjektet fortsatt kan endre retning. For Davvi er dette også en måte å bygge kompetanse og utvikle kunstfeltet over tid.

– Akkurat som et forskningsmiljø investerer i forskning før resultatene foreligger, må vi investere i kunst før forestillingen er ferdig.

Denne rollen blir særlig viktig i Nord-Norge, mener Davvi, der avstandene er store og den kunstneriske infrastrukturen mindre enn i de største byene. Når institusjoner bidrar allerede i utviklingsfasen, handler det dermed ikke bare om én forestilling, men om å skape vilkår for at nye prosjekter og kunstnerskap kan vokse fram.

– Hvis ingen tar den rollen, blir det også færre ferdige forestillinger å presentere i framtiden.

Undring og åpen slutt

Kanskje er det nettopp derfor publikum inviteres inn før 52BLUE er ferdig. Ikke for å få forklart hva de skal mene om havet, men for å lytte sammen med kunstnerne mens spørsmålet fortsatt er åpent.

For når man først begynner å legge merke til hvor mye lyd vi mennesker lager, oppstår et annet spørsmål:

Hva er det vi ikke lenger hører?

Under residensen har gruppen vært på Mjelle en dag for å dykke og ta opp video og lyder under havflaten samt fått inspirasjon til bevegelse og scenografi.

Foto: Åsne Ingersdatter